Rett borti høgget ligger en Spar-butikk som er veldig grei å løpe til om en ikke gidder løpe lenger, eller bare skal ha noen småting. Støtt og stadig har de noen heidundranes tilbud, og det skal en jo ikke forakte, eller hur? Så, det blir noen handlingser der. Jeg husker en gang for nær hundre år siden, at jeg selv hadde en svært kort karriere i kassa på en matbutikk. I tre dager vikarierte jeg for halve staff'n som var sykemeldt, og fikk et mektig lynkurs i rullebånd, subtotal og posepriser. Det jeg også ble plutselig introdusert til, var misfornøyde kunder. Alle var blide og glade, det var ikke det, men en viss type klage kom hele tiden:
Forskjellig pris på hylla og på kassa.
Og - ja, du tenkte riktig. Hylleprisen var lavere enn kasseprisen. Og - nei, du tenker ikke riktig, det har ingenting med mva å gjøre, det er bare i fastfood og restaurantbransjen mva varierer fra inne til ute... Det var rett og slett en veldig gjerrig sjef, som bevisst unnlot å endre enkelte priser når det var tilbud. Når det var kommet tre-fire klager på en vare, gjorde han noe, men hadde tjent inn litt på de mange som ikke hadde lagt merke til det eller hadde valgt å overse det. Ved nærmere ettersyn, var det slett ikke bare tilbudsvarene, som varierte i pris. Nei - det var ganske mange vanlige varer også...
Tilbake fra digresjonen, kan jeg si at jeg får litt flashback til gamle dager, når jeg handler borte på Spar. Enkelte tilbud blir ikke skilta (og heller ikke redusert), noen blir plassert så det er umulig å finne dem, og ganske mange andre fullprisvarer ligger inne med to priser. En på hylla og en i kassa.
Det dreier seg om småpenger. I dag betalte jeg 16,90 for en vare det stod 15,- på. Her en annen dag betalte jeg 22,90 for en det stod 20,- på. I forrige uke så jeg at tre av "ti-kroners" tilbudene var kommet på kassalappen til fullpris (11,90 - 13,50 og 13,90)... Som jeg sa - SMÅPENGER... Men - det er ikke småpenger for kundene når det skjer hele tida. Det er heller ikke småpenger for eier når mange kunder ikke legger merke til det eller velger å overse det. Selv har jeg ikke sagt ifra, det virker jo veldig snålt å klage på noen kroner, men jeg kjenner likevel det er en kilde til irritasjon. Rett skal være rett liksom...
Sånn... da har jeg klaget her... åh, det føltes godt :-)
Jeg har hatt en ørliten ide i snart et år, eller kanskje enda lengre, som jeg snart lurer på om jeg skal gjøre noe mer med... Alt ligger til rette for det, steget inn må liksom bare tas... Om ikke lenge tar jeg steget...
Det var nesten som å være tilbake i ymse land nokså nær Sahara, da jeg gikk snarveien over parkeringsplassen ved Scan Trade på vei til jobb i dag. Her i landet kaster vi normalt søppel i en kasse egnet for det, "der nede" hører søpla hjemme hvorsomhelst, og står du langs veien, bør du ha verneutstyr på siden de fleste kaster hvasomhelst ut av bilvinduet med en gang de er ferdig med innholdet... Tilbake til det normale her i landet. Vi har kultur for å kaste i søppeldunker. Vi liker at det er rent og pent rundt oss. Vi lærer våre barn å ikke kaste i naturen, på gata og ellers overalt... Barnehager og skoler er også nokså strenge på det...
Men hjelper det?
Hm...
På bildene under ser du litt av alt som lå og fløt... Ikke veldig lekkert... ?
Noen ganger kan det virke som om en står stille. På noen områder i livet. Midt oppi all ekstatisk lykke for tida, banker det noen skår på døra som prøver ødelegge gleden. Som for å fortelle meg at jeg har valgt feil i livet. Hm. Noe jeg også har, utallige ganger, men... Tankene startet for alvor da jeg fikk vite at eksen skal gifte seg. Misforstå meg rett, jeg er overlykkelig over at han er eks, og ønsker han vel strengt tatt dit pepper'n gror, men det setter igang tanker om hvor en er selv i livet. I løpet av de siste 4 mnd har en eks feiret ett års bryllupsdag, en har fått barn, en har giftet seg, en har sagt han skal gifte seg, en er godt gift og har nettopp fått drømmejobben min... osv... De er alle på vei videre i livet. Hvor er jeg? Står jeg stille? Det meste av tida har jeg ikke noe ønske om en ny mann i mitt liv. Men så er de de små stundene hvor savnet etter en armkrok, en moralsk støtte og en å elske blir merkbart. Det er da tankene lett skrur tida tilbake, til valg en tok bevisst eller ubevisst, veier en gikk, ting en sa, noe en gjorde som kan ha ført til et brudd som kanskje ikke hadde trengt å komme. Hva om hvis atte liksom.....
Legger vekk spørsmålene og tankene for denne gang. Konkluderer med at feil valg nå hadde gitt enda flere spørsmål og tanker senere. Kanskje kan jeg si at valgene jeg tar om å ikke involvere meg i en, ikke er stillstans, men å bevege seg videre? Anyways: fin sang....
Her jeg sitter akkurat nå og skal til å skrive om den deilige hagen som omgir huset, kommer jeg på at jeg faktisk aldri har hatt en skikkelig hage i mitt voksne liv med barn... La meg se: 1990-1992: Eldstejenta blir født og vi flytter til et boligkompleks med felles hage som aldri blir brukt... 1992-1994: Kjøper leilighet i lavblokk på Lund, 4 etg, felles hage som av og til blir brukt... 1994-1995: Leier hus i Suldal, liten hage med null sol, sjelden brukt... 1995-1997: Bygger hus i Suldal og starter å opparbeide hage, men den ble ikke ferdig før vi flytte sørover igjen... 1997-1997: Leier leilighet mens vi bygger nytt hus, bitteliten hage utenfor leiligheten, men rett ved jernbanen... 1997-2000: Nybygget hus med stor terrasse og starter opparbeiding av hage, men ikke ferdig før vi flytter... 2000-2000: Leier leilighet mens vi venter på nesten-nytt hus, absolutt ingen hage eller terrasse... 2000-2004: Bor i stort hus hvor hagen hører til utleieleilighet i underetg., bygger stor terrasse... 2004-2004: Leier noen rom i stort hus med stor hage, men feil årstid... 2004-2010: Bor i terrasseblokk med liten veranda og ingen (felles) hage... 2010-.........: ENDELIG...
De siste hundre åra har jeg hatt lyst på et hus med en liten hage. En sånn hage som er lettstelt og hvor en kan bruke liten gammeldags gressklipper i fire-fem minutter for å få bort langgrodd plen... Sånn ble det ikke... Tomta her er svær, flat og svær (sa jeg det?)... Hus og garasje dekker 1/5 av de 1100m2 som er innforbi gjerdene... Gårdsplassen dekker 1/5 og hagen resten... Skremmende masse arbeid, men YESSS så digg... Bare det å kunne ta med kaffekoppen i bakhagen og la minsten få boltre seg i alle lekene der... Åh... Fantastisk... Når hagearbeidet er helt ferdig (er kanskje halvveis nå=10 trillebårlass med råtne epler og løv), skal jeg ta noen bilder... Digg, digg... Kan love deg sene kvelder med grilling og kos bak her... Du er velkommen innom...
For mange år siden, under et studieopphold i midtøsten, kom jeg i snakk med en mann om tro. Han var kopter og tilhørte en familie som var svært aktive i sin kirke. Selv definerte han seg som "troende med pause". Samtalene våre var lange og interessante, og dreide seg alltid inn på Jesus, frelsesverket og hans kjærlighet til oss. Da jeg reiste hjem for aller siste gang, etter å ha kjent han i noen år, fikk jeg et vakkert smykke i sølv som han hadde fått da han var ganske liten. Da han gav det, beklaget han seg noe voldsomt over at det ikke var gull. Jeg svarte han med å si at gaven betydde mye og at jeg uansett likte sølv bedre enn gull.
Når jeg sa det, stoppet liksom samtalen helt opp og han ble sittende å se på meg lenge før han sa: "hvorfor tror du om deg selv at du ikke fortjener det beste, hvorfor tror du at du må nøye deg med nestbest i alt her i livet?"
Der og da tenkte jeg ikke veldig mye på det han sa, men den tankevirksomheten har jeg virkelig tatt igjen senere. Han hadde rett. Jeg trodde faktisk at jeg ikke fortjente mer enn litt, mer enn halvparten, mer enn nestbest i alt. Jeg så på meg selv som ei som aldri ville kunne nå helt opp til øverste hylle i livet, der alt det verdifulle var...
Vet du - det er en farlig tanke. Nøyer en seg med nestbest hele tida, går en ikke bare glipp av det beste, men en forteller også seg selv at en er mindre verd enn de andre som fryder seg på øverste hylle.
Så nå venter jeg heller. Et sted lengre framme på veien finnes nemlig det beste. Det jeg fortjener fordi jeg fortjener det... Aldri mer skal jeg nøye meg med halvveis.
Jeg håper du skjønner at du også fortjener det beste i livet. Det kan ofte føles som om det aldri skjer noe godt i våre liv, som om "skjebnen" vil at vi skal nøye oss med smuler. Vet du - handler du ut i fra den tanken, blir det sånn. Vær heller tålmodig, vent, tenk deg om før du gir etter og forvent mer...
min mor sa alltid "det er bare å fylle vann i bøtta" om jeg manglet inspirasjon/motivasjon/lyst til å gjøre rent... hun har rett, det er faktisk så enkelt... men så må en velge å fylle bøtta da...
i dag skulle jeg bare vaske to av soverommene oppe, fant jeg ut... men hvorfor stoppe der når vannet fremdeles var blankt og varmt?
kjøkkenet, tenkte jeg og gjorde så... hm... dette gikk fort og greit... stua kanskje også? så var det bare inner- og ytterganga igjen, så hvorfor ikke likegjerne ta dem også?
det var da jeg rista dørmatta ute, jeg skjønte at jeg likte hva jeg holdt på med...
men puh, for en gårdsplass! snøens bortgang avdekket Venneslas største fyrverkeri, heftigste fest og dårligste opprydding før vår innflytting... etter at hagen ble kvitt sine tonn med råtne nedfallsepler før i uka, måtte resten også tas... men hvorfor stoppe der? så forsvant likegodt løvet (hvertfall halvparten) under og rundt alle busker, trær, gjerder og hagens andre duppedingser... så måtte vi leke... sankasse, huskestativ og sklie fram og tilbake, opp og i mente... så rakk vi akkurat inn i sofa'n til drømmehagen... blir mer sliten av å skrive det, enn faktisk gjøre det... KUUULT...
Døra er faktisk så lukket at jeg ikke får åpnet den igjen. Nøklene er levert eier. Et kapittel er avsluttet. Det varte i helt nøyaktig 6 år. Puh så deilig. Fantastisk. Da jeg hadde vasket ut (på 4,5 timer), var det som om sola strålte mot meg gjennom de regnfulle skyene. Jeg hadde mest lyst å brøle på uelegant vis nedover trappene, da jeg for siste gang gikk de 51 trinnene oppover... Fantastisk. Herlig.
Nå - fokus på hus, barn, hage, jobb, liv og sånne kjekke saker :-)
klokka ett i dag starter det jeg har gruet for i snart en mnd... utvasking av leilighet... fire timer er satt av til artighetene, og det jeg ikke får gjort på de timene, blir muligens ikke gjort... godt det er gjort så fantastisk bra grunnarbeid... (not) anyway... planen var å lade skikkelig opp og være så gira at hybelkaninene fjernet seg selv, men med en minstemann i hus som holder på å slutte med formiddagshvilen sin, så får jeg bare ta tingene som de kommer... kan ikke si jeg gleder meg... ikke i det hele tatt... annet enn til når jeg er ferdig og nøklene kan leveres inn for godt... det blir en gledens dag... da starter det nye kapitlet for fullt :-) ha en morsom dag, og send gjerne en energitanke hitover :-)
